Rytmen de så før oss

Innhold

Del 1: Antikken — de første spørsmålene

Hva tenkte menneskene om verden før noen hadde et mikroskop, en ligning eller et laboratorium?

De hadde det samme som oss: øynene, ørene, himmelen over seg og elven foran seg. Og de stilte det samme spørsmålet som vi fortsatt stiller: Hva er alt egentlig laget av?

Svarene deres ble ikke målt. Men de ble tenkt nøye gjennom, og de ble skrevet ned. Noen av dem ligner på spørsmål fysikken fortsatt ikke har lukket. Er det tilfeldig?


I India: «Du er Det»

I Upanishadene, blant de eldste filosofiske tekstene i India, forklarer en far sønnen sin hvordan helheten henger sammen. Han ber ham løse opp salt i vann. Saltet blir borte for øyet, men det er der i hver eneste dråpe. Så sier faren:

«Tat tvam asi» — Du er Det. (Chāndogya-upanishaden 6.13.1–3)

Hvis saltet er i hver dråpe uten at vi ser det, hvor mye annet er da til stede uten at vi ser det?

I Kina: veien som ikke kan sies

Daodejing, som tradisjonen tilskriver Laozi, åpner med en setning som har vært tolket og omdiskutert i over to tusen år:

«Den Dao som kan uttrykkes, er ikke den varige Dao.» (Daodejing, kapittel 1)

Hva betyr det at det viktigste ikke lar seg sette ord på? Er det en svakhet ved tanken, eller en grense ved ordene?

Buddha: ingenting står alene

En sentral tanke i Buddhas lære er at det som oppstår, oppstår avhengig av noe annet. Ingenting har en kjerne som står for seg selv. Ifølge tekstene var dette hans siste ord:

«Alt sammensatt går i oppløsning. Strev videre med årvåkenhet.» (Mahāparinibbāna-sutta, Dīgha Nikāya 16, avsnitt 6.7)

Hvis ingenting står alene, hva er da en «ting»?


Miletos: det grenseløse

På 500-tallet før vår tidsregning spurte Anaximander fra Miletos, en gresk by på kysten av dagens Tyrkia, hva verden er laget av. Læreren hans, Thales, hadde svart vann. Anaximander svarte apeiron : det grenseløse, det ubestemte. Fra det oppstår alt, og til det vender alt tilbake.

Hvorfor valgte han noe uten form, framfor noe man kunne ta på?

Pytagoreerne: verden som musikk

Pytagoras skrev selv ingenting som er bevart. Det vi vet, kommer fra andre. Aristoteles forteller at de såkalte pytagoreerne regnet «hele himmelen» som en musikalsk skala og et tall (Metafysikken 986a). Senere kilder forteller at pytagoreerne fant ut at strenger med enkle lengdeforhold som 2 : 1, 3 : 2 og 4 : 3, gir de tonene øret oppfatter som rene. Forholdene finnes allerede hos pytagoreeren Filolaos.

Er det tilfeldig at øret vårt oppfatter enkle forhold som harmoni?

Heraklit: elven

Heraklit fra Efesos er kjent for setningen om at man ikke kan gå ned i den samme elven to ganger. Men den setningen er en senere omskriving. Det fragmentet som regnes som ekte, sier noe annet:

På dem som stiger ned i de samme elvene, strømmer stadig nye vann. (Heraklit, fragment B12, fritt oversatt)

Elven er den samme, men vannet er alltid nytt. Hva er da «elven»? Er det vannet, eller mønsteret vannet følger?

Heraklit mente også at harmonien oppstår av motsetninger. Aristoteles gjengir ham slik: fra det ulike kommer den vakreste harmonien (Den nikomakiske etikk 1155b, fragment B8). Han sammenlignet det med buen og lyren (fragment B51) : spenningen mellom motsatte krefter holder buen og lyren sammen. Er det den samme spenningen som gir lyren klang?

Uttrykket panta rhei , «alt flyter», er altså ikke Heraklits egne ord. Omskrivingen om elven finner vi først hos Platon. Men hvorfor har akkurat den overlevd i 2 500 år?


Platon: skyggene på veggen

I huleliknelsen (Staten, bok VII) sitter mennesker lenket i en hule med ansiktet mot veggen. De ser bare skyggene av det som passerer bak dem, og tror skyggene er virkeligheten. I Timaios (29b) kaller Platon den synlige verden en kopi av et forbilde.

Hvis det vi ser, er skygger, hvordan vet vi da når vi ser selve tingen? Og hva om vi har målt skyggene svært nøyaktig, og så kalt målingene for virkeligheten?

Aristoteles: bevegelsen

Aristoteles begynner sjuende bok av Fysikken med en setning som ser enkel ut:

«Alt som er i bevegelse, må bli beveget av noe.» (Fysikken VII.1)

Han definerte bevegelse som virkeliggjøringen av det som er mulig, nettopp mens det fortsatt er en mulighet ( Fysikken III.1). 2 300 år senere tok Werner Heisenberg opp akkurat dette begrepet: han kalte sannsynlighetsbølgen i en tidlig kvanteteori fra 1924 (Bohr, Kramers og Slater) en tallfestet utgave av Aristoteles' potentia , muligheten (Physics and Philosophy, 1958, kap. II).

Hvorfor valgte en av kvantemekanikkens grunnleggere å gå tilbake til Aristoteles for å finne ord for det han så?


Hva de hadde felles

De levde i India, Kina og den greske verden, og kulturene kjente knapt til hverandre. Likevel landet mange av dem på beslektede tanker:

  • Det vi ser, er ikke hele virkeligheten.
  • Ingenting står alene; alt henger sammen.
  • Hos flere av dem oppstår orden og harmoni av forhold, ikke av ting.
  • Hos mange av dem er forandring regelen, ikke unntaket.

Var det fordi menneskesinnet tenker i de samme bildene, uansett hvor det bor? Fordi de tok feil på samme måte? Eller fordi de så noe som senere ble glemt?

Neste del: Fra Plotin til Laplace — hvordan verden ble en maskin.


Kilder

  • Chāndogya-upanishaden 6.13.1–3 (omkvedet «tat tvam asi» står første gang i 6.8.7).
  • Laozi, Daodejing , kap. 1.
  • Mahāparinibbāna-sutta , Dīgha Nikāya 16, avsnitt 6.7.
  • Anaximander, overlevert av Simplikios, In Phys. 24.13–25 (DK 12 A9 og B1).
  • Aristoteles, Metafysikken I.5, 985b23–986a3 (om pytagoreerne).
  • Heraklit, fragment DK 22 B12, B8 (overlevert i Aristoteles, Den nikomakiske etikk VIII.1, 1155b4) og B51 (Hippolytos, Refutatio 9.9).
  • Filolaos, fragment DK 44 B6.
  • Platon, Staten VII, 514a–517a; Timaios 29b.
  • Aristoteles, Fysikken III.1, 201a10–11, og VII.1.
  • Werner Heisenberg, Physics and Philosophy (Harper & Brothers, 1958), kap. II.
Tilbake til innholdet ↑

Del 2: Fra Plotin til Laplace — hvordan verden ble en maskin

De gamle tenkerne i India, Kina og den greske verden så en verden i forandring, der alt hang sammen. To tusen år senere beskrev vitenskapen verden som et urverk: deler og krefter i et rom der alt kunne måles, etter en klokke som går likt overalt.

Hvordan kom vi dit? Og hva ble lagt igjen på veien?


Plotin: alt strømmer fra Det Ene

Platons tanker levde videre i mange hundre år etter at han døde. Rundt 600 år etter Platon, på 200-tallet etter vår tidsregning, bygde filosofen Plotin videre på ham. Plotin skrev om Det Ene , en grunn alt strømmer ut fra, slik lys strømmer fra en kilde. Kilden blir ikke mindre av å stråle ut. Men det som stråler ut, er et bilde av kilden, ikke kilden selv (Enneadene V.1.6).

Hvis alt kommer fra samme kilde, er da forskjellen mellom en stein og en tanke en forskjell i art, eller bare i grad?

Ibn al-Haytham: se selv

På 1000-tallet skrev Ibn al-Haytham, som arbeidet store deler av livet i Kairo, Boken om optikk. Han argumenterte, med forsøk og geometri, for at vi ser fordi lys kommer inn i øyet, ikke fordi øyet sender ut stråler. Og han testet påstandene med forsøk.

Han skrev også en bok med tvil om Ptolemaios, den store autoriteten i astronomi. Der sier han at den som søker sannheten, ikke er den som stoler på de gamles skrifter. Det er den som tviler på dem, prøver dem og bøyer seg for argument og bevis, ikke for det et ufullkomment menneske har sagt (Tvil om Ptolemaios).

Hva ville han sagt om å godta en teori fordi de fleste lærebøker gjør det?

Hildegard og Eckhart: det levende og det indre

I Tyskland på 1100-tallet skrev Hildegard av Bingen om viriditas , den grønne livskraften som gjennomstrømmer alt levende. Halvannet hundre år senere talte Meister Eckhart om at det guddommelige fødes i sjelen. Han ble anklaget for kjetteri, og flere av setningene hans ble fordømt av paven i 1329, året etter at han døde.

Var det farlig å si at det største finnes inne i mennesket? Eller var det noe annet i setningene hans kirken ikke tålte?

Nikolas av Cusa: et sentrum overalt

I 1440 skrev Nikolas av Cusa Om den lærde uvitenhet. Han hevdet at verden ikke har noe fast sentrum, og at jorden derfor ikke kan være i ro i midten. Han tok et gammelt bilde som var brukt om Gud, og brukte det om verden selv: verden har, så å si, sentrum overalt og omkrets ingensteds (De docta ignorantia, bok II, kap. 12).

Hvis det ikke finnes noe midtpunkt, hva skal vi da måle alt annet ut fra?

Giordano Bruno: prisen for et stort kosmos

Giordano Bruno skrev i 1584 om et «uendelig» univers med utallige verdener. 17. februar 1600 ble han brent på bålet på Campo de' Fiori i Roma. Anklagene gjaldt mest teologi. Synet på kosmos var bare én del av saken.

Kan noen dømmes for et syn på kosmos? Eller dømmes man for hva synet sier om makten?


Kepler: himmelens harmoni

Johannes Kepler lette etter musikken i planetenes bevegelser. I Verdens harmoni (1619) la han fram sin tredje lov: hvordan omløpstiden til en planet henger sammen med avstanden til solen. For Kepler var dette ikke bare tall. Det var en harmoni han mente pytagoreerne alt hadde anet.

Fant han loven fordi han lette etter musikk, eller på tross av det?

Galilei: boken skrevet i matematikk

I Il Saggiatore («Gullprøveren», 1623) skrev Galileo Galilei at filosofien står skrevet i den store boken som ligger åpen foran øynene våre, universet, og at den er skrevet i matematikkens språk.

Var det her det begynte, at det som kunne måles og regnes på, var det som telte? Og hva skjer med det som ikke lar seg måle? Blir det mindre virkelig, eller bare mindre synlig?

Descartes: sinnet og maskinen

René Descartes delte virkeligheten i to: det tenkende ( res cogitans ) og det utstrakte ( res extensa ) (Meditasjoner, 1641). Allerede i Discours de la méthode («Om metoden», 1637) hadde han beskrevet dyrene som maskiner uten sinn. Sinnet ble stående igjen alene, utenfor maskinen.

Siden da har filosofien strevd med spørsmålet han etterlot: Hvordan kan noe som ikke har utstrekning, påvirke noe som har det? Eller var det selve delingen som skapte problemet?

Newton: lovene som forklarte himmel og jord

I 1687 kom Isaac Newtons Principia. Med tre bevegelseslover og én lov for tyngdekraft kunne han regne ut både et fallende legeme på jorden og månens bane. Han beskrev et «absolutt» rom og en «absolutt» tid som flyter jevnt, uavhengig av alt annet (Principia, merknaden etter definisjonene).

Men Newton visste ikke hva tyngdekraften skyldtes, og han sa det selv. I et brev til Richard Bentley i 1693 skrev han at tanken om en tyngdekraft som er medfødt og vesentlig i materien, slik at ett legeme kan virke på et annet på avstand gjennom tomrom uten noe imellom, var for ham en så stor absurditet at han trodde ingen som kunne tenke klart om slike spørsmål, ville gå i den fella. Tyngdekraften måtte ha en årsak, skrev han, men om den var materiell eller ikke, overlot han til leserne å vurdere.

Hva skjedde med Newtons egen tvil, da etterfølgerne gjorde loven hans til et bilde av hele virkeligheten?

Leibniz: rommet er forhold

Gottfried Wilhelm Leibniz protesterte. I brevvekslingen med Samuel Clarke (1715–16), som forsvarte Newtons syn, argumenterte han for at rom ikke er en beholder, men noe rent relativt: en orden av ting som finnes samtidig , slik tid er en orden av det som følger etter hverandre.

Leibniz hånet også Newtons Gud, som etter hans syn måtte trekke opp klokken sin fra tid til annen for at den ikke skulle stoppe (Leibniz' første brev, 1715). Brevvekslingen tok slutt da Leibniz døde i november 1716. Hvem hadde rett? Og ble spørsmålet noen gang avgjort?

Laplace: urverket fullført

I 1814 tok Pierre-Simon Laplace tanken til endes. Han tenkte seg en intelligens som kjente alle krefter og plasseringen til alt i naturen. For den ville ingenting være usikkert: framtiden og fortiden ville ligge åpent for den (Filosofisk essay om sannsynligheter).

Var verden blitt en maskin? Og hvor ble det da av Aristoteles' tanke om at bevegelse er det mulige som blir virkelig?


Hva som ble vunnet, og hva som ble lagt igjen

Det som ble vunnet, ser vi hver dag: målinger, beregninger og maskiner som virker. Det som ble lagt igjen, er spørsmålene som ikke passet inn:

  • Hva er det som virker mellom tingene? (Newton spurte.)
  • Er rom og tid noe i seg selv, eller forhold? (Leibniz spurte.)
  • Hvor hører sinnet hjemme i en maskin? (Descartes etterlot spørsmålet.)

Ble spørsmålene besvart, eller bare glemt fordi regnestykkene stemte?

Neste del: Faraday, Maxwell og det som fyller rommet mellom tingene.


Kilder

  • Plotin, Enneadene V.1.6.
  • Ibn al-Haytham, Kitāb al-Manāẓir (Boken om optikk), ca. 1011–1021 (dateringen er omstridt; El-Bizri foreslår 1028–1038); al-Shukūk ʿalā Baṭlamyūs (Tvil om Ptolemaios).
  • Hildegard av Bingen, om viriditas i bl.a. Scivias (fullført 1151/52).
  • Pave Johannes XXII, bullen In agro dominico (27. mars 1329), mot Meister Eckhart.
  • Nikolas av Cusa, De docta ignorantia (1440), bok II, kap. 11–12.
  • Giordano Bruno, De l'infinito, universo e mondi (1584); henrettet i Roma 17. februar 1600.
  • Johannes Kepler, Harmonices Mundi (1619), bok V.
  • Galileo Galilei, Il Saggiatore (1623).
  • René Descartes, Discours de la méthode (1637), del V; Meditationes de prima philosophia (1641), Meditasjon VI.
  • Isaac Newton, Philosophiæ Naturalis Principia Mathematica (1687), Scholium etter definisjonene; brev til Richard Bentley, 25. februar 1692/93.
  • G. W. Leibniz og Samuel Clarke, brevvekslingen 1715–1716 (Leibniz' første brev og tredje brev, § 4).
  • Pierre-Simon Laplace, Essai philosophique sur les probabilités (1814).
Tilbake til innholdet ↑

Del 3: Fra Ørsted til Einstein — hva fyller rommet mellom tingene?

Newton kalte det en absurditet at tyngdekraften skulle ligge i materien selv, slik at ett legeme virker på et annet gjennom tomrom, uten noe imellom. Leibniz mente at rommet ikke er en beholder, men forhold mellom ting. Rundt hundre år senere kom spørsmålet tilbake, nå fra laboratoriet.

Er rommet mellom tingene tomt? Eller er det fylt av noe vi ennå ikke har sett?


Ørsted: nålen som rørte seg

I 1820 la Hans Christian Ørsted, professor ved universitetet i København, merke til at en kompassnål beveget seg når han satte strøm på en ledning i nærheten. 21. juli samme år sendte han ut et skrift på fire sider, på latin, til fysikere og vitenskapelige selskaper. En elektrisk strøm ga en magnetisk kraft.

En liten nål viste at elektrisitet og magnetisme hang sammen. Hvor mange andre skiller i naturen er bare skiller i våre egne bøker?

Faraday: linjene i rommet

Michael Faraday ble født i 1791, sønn av en smed. Om skolegangen sin sa han selv at den var lite mer enn det grunnleggende i lesing, skriving og regning. Som fjortenåring gikk han i lære som bokbinder. I 1813 ble han laboratorieassistent hos Humphry Davy ved Royal Institution i London.

  1. august 1831 viklet han kobbertråd i spoler på hver sin side av en jernring. Da han satte strøm på spolene på den ene siden, gikk det et kort strømstøt i spolene på den andre: elektromagnetisk induksjon.

Faraday tenkte seg kraftlinjer rundt magneter og strømmer. Jernfilspon rundt en magnet viser hvordan linjene går. Men er linjene bare et bilde vi tegner? Eller er det noe der, også når ingen strør filspon?

Faraday: et spørsmål, ikke et svar

I april 1846, på slutten av et fredagsforedrag, la Faraday fram en tanke som han etterpå skrev ned i et brev: «Thoughts on Ray-vibrations» («Tanker om strålevibrasjoner»). Kunne vibrasjonene som i én teori skulle forklare stråling, foregå i selve kraftlinjene som binder partikler og legemer sammen? Da ville man klare seg uten eteren, det usynlige mediet vibrasjonene ellers ble antatt å foregå i. Men Faraday understreket at dette bare var de «vage inntrykkene» i hans eget sinn, kastet ut som stoff til ettertanke.

I 1852 skrev han om kraftlinjene: «Jeg heller mot den oppfatning at de har en fysisk eksistens som svarer til den hos deres motstykke, de elektriske linjene …» Han la til at han holdt fast ved det «med en viss nøling», og at slike spekulasjoner alltid bør holdes for tvilsomme, utsatt for feil og forandring.

Hva skjer med en idé som blir lagt fram som et spørsmål, men husket som et svar?


Maxwell: linjene får ligninger

James Clerk Maxwell ble født i Edinburgh i 1831, samme år som Faraday fant induksjonen. I 1855–56 skrev han «On Faraday's Lines of Force», der han satte Faradays kraftlinjer inn i matematisk form. Faraday svarte i et brev 25. mars 1857 at han først var «nesten skremt» da han så hvor mye matematisk kraft som ble brukt på emnet, og så overrasket over hvor godt emnet tålte det.

I 1861–62 regnet Maxwell ut hvor fort bølger ville gå i en modell av mediet, og kom svært nær den målte lyshastigheten. I 1865 kom «A Dynamical Theory of the Electromagnetic Field». Der forklarer han selv ordet han valgte:

«Teorien jeg foreslår, kan derfor kalles en teori om det elektromagnetiske feltet, fordi den har å gjøre med rommet i nærheten av de elektriske eller magnetiske legemene.» (Maxwell 1865, avsnitt 3, oversatt)

Lenger ut skriver han at samsvaret mellom resultatene ser ut til å vise at lys og magnetisme er tilstander i det samme stoffet, og at lys er en elektromagnetisk forstyrrelse som brer seg gjennom feltet etter elektromagnetiske lover (avsnitt 97).

I 1873 skrev Maxwell at der matematikerne så krefter som virket på avstand, så Faraday kraftlinjer gjennom hele rommet:

«Faraday så et medium der de ikke så annet enn avstand.» (A Treatise on Electricity and Magnetism, 1873, forordet, oversatt)

Og han la til at Faradays måte å tenke på også var matematisk, selv om den ikke var skrevet med de vanlige matematiske symbolene. Manglet Faraday matematikk? Eller hadde han en annen form for den?

Hertz: bølgene som kunne fanges

Maxwells teori sa at det måtte finnes elektromagnetiske bølger som ingen ennå hadde påvist. I Karlsruhe, i årene 1886–1888, klarte Heinrich Hertz å lage dem og å fange dem opp. Han viste at de kan reflekteres, brytes og polariseres, slik lys gjør, og at farten deres er på linje med lysets. Arbeidet hans åpnet veien for radio og trådløs kommunikasjon.

Senere skrev Hertz, kort sagt, at Maxwells teori er Maxwells ligninger. Men er en teori bare ligningene? Eller er den også bildet av hva som foregår i rommet mellom tingene?


Eteren: et hav ingen fant

Også Maxwell regnet med et medium. I 1865 skrev han at lys og varme ga en viss grunn til å tro at det finnes et eterisk medium som fyller rommet og trenger gjennom legemene. Bølger må vel bølge i noe ?

I 1887, i kjelleren på en studentbolig i Cleveland i USA, ville Albert A. Michelson og Edward W. Morley bruke lys til å påvise jordens bevegelse gjennom eteren. Utslaget ble «med sikkerhet mindre enn en tjuendedel» av det de ventet. Konklusjonen deres var forsiktig: farten mellom jorden og eteren var sannsynligvis mindre enn en sjettedel av jordens fart rundt solen, og i alle fall mindre enn en fjerdedel.

Hvis man leter etter noe og ikke finner det, betyr det at det ikke er der? Eller at man har lett etter feil slags ting?

Einstein: eteren går, feltet blir

  1. juni 1905 kom et manuskript fra Albert Einstein inn til tidsskriftet Annalen der Physik : «Om elektrodynamikken til legemer i bevegelse». Han viste til de mislykkede forsøkene på å påvise jordens bevegelse i forhold til «lysmediet», uten å nevne noe forsøk ved navn. Å innføre en «lyseter», skrev han, ville vise seg å være «overflødig», fordi teorien hans ikke trengte noe «absolutt hvilende rom».

I et foredrag i Leiden i 1920 beskrev Einstein én slutning man kunne trekke: at eteren ikke finnes, og at de elektromagnetiske feltene ikke er tilstander i et medium, men selvstendige realiteter. Så la han til at den spesielle relativitetsteorien likevel ikke tvinger oss til å avvise eteren. Og om den generelle sa han:

«Ifølge den generelle relativitetsteorien er et rom uten eter utenkelig.» (Einstein, Äther und Relativitätstheorie, 1920, oversatt)

Uten den ville lyset ikke kunne bre seg, og det ville ikke kunne finnes målestaver og klokker. Men denne eteren kunne ikke tenkes å ha den egenskapen som kjennetegner veibar materie: å bestå av deler som kan følges gjennom tiden. Begrepet bevegelse kunne ikke brukes om den.

Ble eteren fjernet, eller fikk ordet et nytt innhold? Og hva er forskjellen mellom et tomt rom og et rom som selv har egenskaper?


Hva som ble funnet, og hva som ble stående åpent

Det som ble funnet, er grunnlaget for radiobølgene Hertz fanget, og for å forstå lys som elektromagnetiske bølger. Det som ble stående åpent, er spørsmålene:

  • Er kraftlinjene noe virkelig, eller bare et bilde? (Faraday heller mot det første, men med nøling.)
  • Kan en bølge finnes uten noe som bølger? (Maxwell regnet med et medium.)
  • Er rommet tomt, eller har det egne egenskaper? (Einstein tok spørsmålet opp igjen i 1920.)

I 1865, 172 år etter Newtons brev til Bentley, hadde fysikken fått en teori om det som er imellom: feltet. Men vet vi hva et felt er ? Eller vet vi bare hvordan det oppfører seg?

Neste del: Kvantepionerene og det minste av alt.


Kilder

  • H. C. Ørsted, Experimenta circa effectum conflictus electrici in acum magneticam (21. juli 1820).
  • Michael Faraday, induksjonsforsøket med jernringen 29. august 1831; skolegang, læretid og ansettelse ved Royal Institution etter Oxford Dictionary of National Biography , artikkelen «Faraday, Michael».
  • Michael Faraday, «Thoughts on Ray-vibrations», brev til Richard Phillips datert 15. april 1846, Philosophical Magazine , ser. 3, bd. 28, nr. 188 (mai 1846); også i Experimental Researches in Electricity , bd. III, s. 447–452.
  • Michael Faraday, «On the Physical Character of the Lines of Magnetic Force», Philosophical Magazine , ser. 4, bd. 3 (juni 1852), avsnitt 3244, 3269 og 3299.
  • Michael Faraday, brev til J. C. Maxwell, 25. mars 1857 (Cambridge University Library, Add MS 7655/II/6).
  • J. C. Maxwell, «On Faraday's Lines of Force», Transactions of the Cambridge Philosophical Society 10, s. 27–83 (lest for selskapet 1855–56).
  • J. C. Maxwell, «On Physical Lines of Force», Philosophical Magazine (1861–1862).
  • J. C. Maxwell, «A Dynamical Theory of the Electromagnetic Field», Philosophical Transactions of the Royal Society of London 155 (1865), s. 459 ff., avsnitt 3, 4 og 97 (mottatt 27. oktober 1864, lest 8. desember 1864).
  • J. C. Maxwell, A Treatise on Electricity and Magnetism (1873), bd. I, forordet (datert 1. februar 1873).
  • Heinrich Hertz, forsøkene ved Technische Hochschule Karlsruhe 1886–1888; Electric Waves (1893), innledningen.
  • A. A. Michelson og E. W. Morley, «On the Relative Motion of the Earth and the Luminiferous Ether», American Journal of Science , ser. 3, bd. 34, nr. 203 (november 1887), s. 333–345.
  • Albert Einstein, «Zur Elektrodynamik bewegter Körper», Annalen der Physik , 4. rekke, bd. 17 (1905), s. 891 ff. (mottatt 30. juni 1905).
  • Albert Einstein, Äther und Relativitätstheorie , foredrag ved universitetet i Leiden (Berlin: Julius Springer, 1920; trykt med påskriften «Rede gehalten am 5. Mai 1920 an der Reichs-Universität zu Leiden»); engelsk oversettelse ved G. B. Jeffery og W. Perrett, «Ether and the Theory of Relativity», i Sidelights on Relativity (London: Methuen, 1922).
Tilbake til innholdet ↑